Platons hulelignelse

Her kommer ett lite innlegg om Platons hulelignelse. Jeg synes dette er ett godt bilde på mennesker som ikke har sikker viten på det de driver med. Platon var Sokrates sin student til å begynne med. Først litt om hva Sokrates tenkte på dette med sikker viten. Sokrates sa at man kunne ikke bare overta andres oppfatninger, for det skaper overhodet ikke visdom. Han sier også at det er bedre å vite at man ingenting vet, enn det å tro at man vet noe, uten at man faktisk gjør det. Alle de menneskene Sokrates samtaler med i Athen, tror de har stor visdom uten at de har kritisk utprøvd sine oppfatninger. De har altså ikke gått "inn i seg selv" og søkt det Sokrates kaller "gudommelig visdom". Dermed er de bare i besittelse av det Sokrates kaller "antagelser", det vil si noe de har overtatt fra andre- de har ikke ekte "visdom" eller "viten" som kommer fra deres sjel. De tror imidlertid at deres høyt menneskelige antagelser er en form for sikker viten. De lurer altså seg selv.

Så til Platons hulelignelse:
Vi forestiller oss at det er noen fanger i en hule. De har levd der hele livet og er lenket fast med ryggen mot hulåpningen. De ser bare innover i hulen. Bak fangene er et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei, hvor folk bærer "alle slags gjenstander, som rager opp over muren, og menneskelige figurer og dessuten dyr, laget av stein og tre og allslags materialer. Det er lett å tenke seg, at noen av bærerne snakker, og andre tier stille". Fangene ser kun skyggebildene av dette, og hører lydene av dukkebærernes tale. Dette er det eneste som fangene kan sanse.

En vitebegjærlig fange frigjør seg og klatrer over muren. Der vil han først bli blendet av bålet og deretter se figurene som kaster skygge. Nå vil han ikke tro sine egne øyne. Og det tar tid før han skjønner at skyggene på veggen er mindre virkelige enn figurene og bålet. Han må nå trekkes videre opp og ut av hulen med makt for ikke å bli stående ved dette "mer virkelige" enn skyggene.

Og når han nå kommer ut av hulen gjentar det hele seg: øynene blir helt blendet av solen, slik at han først ikke kan skjelne noen ting. Etter lang tids tilvending vil han først skimte stjernene om natten og deretter de virkelige ting rundt seg. Etter enda lengre tid vil han innse at alt dette værende har solen som sin mest tilgrunnliggende årsak. Han vil nå ha sett alle tings årsak, den enhet som ligger til grunn for alt. Han klatrer den vanskelige vei ned i hulen for å fortelle de andre om dette. De vil ikke høre på ham - de vil ikke få sin oppfatning av hva som er virkelig rokket ved, og dreper ham.

Hva skal vi lære av denne lignelsen? For min del går det mye på at når noen kommer og forteller deg at de har sett og opplevd noe som du tenker først bare er sprøyt og løgn, så bør vi kanskje lytte. Men igjen er det viktig å spørre dem om de har kommet til dette selv, eller om det bare er antagelser eller en oppfatning de har overtatt av andre.

Jon Henning

Kilder:
Tenkere og ideer. Gyldendal forlag.