Finding Atlantis

Jeg kom, for et års tid siden, over en hjemmeside hvor en fyr hadde noen interessante avisartikler. Disse artiklene blåste liv i min iver etter å finne ut mer om legenden om Atlantis. Avisartiklene inneholdt nemlig observasjoner av merkelige øyer som plutselig dukket opp midt i atlanterhavet under en overfart av to uavhengige skip på vei fra Europa til USA. Året er 1882 og vi vet at det var stor seismisk aktivitet på jorda på den tiden. Jeg ommer tilbake til dette senere i artikkelen.

Men først litt fakta om Atlantis fra Wiki-artikkel.
Historien sier at Atlantis forsvant i havet for 11000 år siden. Ingen vet sikkert hvor beliggenheten til Atlantis er og det finnes en rekke teorier om ulike steder. Blant annet Malta, Santorini, Kreta, Nord Amerika og sist men ikke minst Atlanterhavet. Jeg holder en knapp på Atlanterhavet fordi, for det første ligner navnet på engelsk: Atlan(is)ic Ocean. Likevel er de mye som tyder på at det må ha lagt midt i Atlanterhavet

Bildet som viser hvordan Atlantis kan ha sett ut etter beretninger av Platon

La oss se hva de eldste nedtegnelser sier om beliggenheten. Platons beretninger om Atlantis er å finne i verkene Timaios og Kritias. Disse dialogene, som vanligvis er datert tilbake til ca. 370 f.Kr. er de tidligst kjente referansene til Atlantis. Timaios begynner med en innledning, etterfulgt av en fortelling om skapelser, universets struktur og gamle sivilisasjoner.

Kart som viser hvordan Atlanterhavskontinentet kan ha sett ut etter beskrivelser av Platon.

Jeg lånte boken Timianos på biblioteket for et år siden og fant ut at Atlantis lå utenfor Herakles porter (Gibraltarstredet). Ifølge Platon var Atlantis et land hvor dyktige bønder skapte velluktende frukthager, og hvor det var mange dyr, blant annet en stor elefantbestand. I landets viktigste by lå det utallige herskapsboliger, og på øya i midten lå kongepalasset som i glans og prakt kun ble overgått av tempelet i sentrum av indre borggård som var reist til ære for Poseidon.

Men verken gull eller prakt kunne tilfredstille atlantidene. Deres tiltakende materialisme påkalte gudenes vrede, og hele sivilisasjonen ble, ifølge Kritias, dømt til en rask og dramatisk død. I senere tider har mange ment at Platon påpekte at dette var en metafor for hvordan han mente verdenssamfunnet utviklet seg. Det tror imidlertid ikke jeg. Det er også beretninger ifra Platon at det var både varme og kalde vannkilder på øya, noe som tyder på at det har vært mye seismisk aktivitet. Jeg tror at det for 11000 år siden kan ha vært vulkanutbrudd eller store jordskorpe forskyvninger som kan ha før til at midtatlanterhavsryggen kan ha sunket.


Platon beskrev det som en øy "større enn Libya og Asia satt sammen foran "Herkulessøylene" - Gibraltar stredet.

La oss nå se på hva som hendte ca. 11000 senere da det var stor seismisk aktivitet på jorden. Her kommer de gamle avisartiklene inn. (De to neste avsnittene er oversatt fra Engelsk av meg og kan virke litt forvirrende)

 I Mars 1882, i motsetning til mange angivelige observasjoner av Atlantisruiner før den tid, ble det også rapportert i et skips logg, og også i pressen. Det gjaldt et møte på et dampskip med en uutforsket øy i tungt reiste sjølinjer og uvanlig materiale som ble funnet der av skipets kaptein og hans mannskap.
Fartøyet ble kalt SS Jesmond, et britisk handelsskip over 1495 tonn med kurs for New Orleans med en last av tørket frukt fra sin siste anløpssted i Messina, Sicilia. På Jesmond var kaptein David Robson, innehaver av master sertifikat 27911 i Queen's Merchant Marine.

SS Jesmond passerte gjennom Gibraltarstredet den 1. mars 1882, og seilte ut i åpent hav. Da skipet kom til posisjon 31 ° 25 'N, 28 ° 40' W, omkring 200 miles vest for Madeira, og omtrent like langt sør for Azorene, ble det bemerket at havet var blitt usedvanlig gjørmete og at fartøyet gikk forbi gjennom enorme stimer av død fisk, som om noen plutselig sykdom eller undervannseksplosjon hadde drept dem i milliontall. Rett før møte med fiskebanken, bemerket kaptein Robson røyk i horisonten som han antas kom fra et annet skip.
Dagen etter var fiskestimer med død fisk enda tykkere og røyken i horisonten syntes å komme fra fjellet på ei øy rett mot vest, der, ifølge kartene, var det ingen land for tusenvis av miles. Ettersom SS Jesmond nærmet seg nærheten av øya, slo kaptein Robson ut et anker på cirka tolv miles utenfor land for å finne ut hvorvidt denne uutforsket øy var omgitt av skjær. Selv om kartene indikerte et område dyp på flere tusen favners traff ankeret bunnen på bare syv favner.

Da Robson gikk i land ved et landingsparti, viste det seg til å være en stor øy uten vegetasjon, ingen trær, ingen sandstrender, blottet for alt liv som om den nettopp hadde stått opp fra havet. Fjæra de landet på var dekket med vulkansk debris. Da det var ingen trær, kunne partiet tydelig se et platå begynnelse flere miles unna og røykende fjell utover det.
På landingspartiet helte det varsomt på vei mot sentrum i retning av fjellene, men fant at fremgangen ble avbrutt av en serie av dype chasms(?). For å komme til sentrum ville det ha tatt dager. De returnerte til sin ilandføring og undersøkt en ødelagt klippe, en del som syntes å ha vært delt i en masse løs grus som om det nylig hadde vært utsatt for stor kraft.

En av sjømennene fant en uvanlig pilspiss i knust stein, en oppdagelse som førte kapteinen til å sende til hakker og spader fra skipet slik at mannskapet kunne grave i grusen. Ifølge det han fortalte en reporter fra Times Picayune i New Orleans, hvor han senere forankrede, at han og hans mannskap avdekket "crumbling restene(?)" av "massive vegger." En rekke gjenstander ble avdekket ved graving nær veggene i to dager, derav bronsesverd, ringer, Mallets, helleristninger av hodefigurer og av fugler og dyr, og to vaser og krukker med fragmenter av bein, og et kraniet som var nesten hel og hva som syntes å være en mumie omsluttet av en stein saken omgitt med vulkansk innskudd for å være scarecely skilles form berget seg selv. Den site dagen ble tilbrakt til å få berget sarkofagen ombord i Jesmond. Robson var nå bekymret for urolig vær og besluttet å forlate sin utforskning av øya og fortsette sin kurs.

Flere journalister undersøkte Robson uvanlige funn og ble infomormed av ham at han planla å presentere gjenstander til British Museum. Dessverre for Atlantian forskning, ble imidlertid loggen av Jesmond ødelagt under London blitz av september 1940, sammen med kontorer i Jesmond eiere. Det er ingen rekord ved British Museum of deres å ha mottatt Robson samling. Selv om det er mulig at gjenstandene er filene i capacious Loftsetasjer og kjellere er felles for alle museene. Heller ikke var øya hørt om igjen, andre bare i edsvorne vitnesbyrd kapteinen og mannskapet på Jesmond.


Det er imidlertid noen bekreftelse av hendelsen:
Kaptein Robson var ikke alene om å rapportere å ha sett den mystiske øya. Kaptein James Newdick av damp skonnerten Westbourne, seiler fra Marselles til New York i den samme perioden, rapporterte om ankomst i New York etter å ha observert øya ved 25 º 30 'N, 24 º W. Newdick beretning dukket opp i New York Post, 1. april , 1882. Dersom koordinatene gitt av begge kapteinene var riktige, ville den mystiske øya har målt 20 X 30 miles i området. Den vulkanske aktiviteten som brakte en øy på denne størrelsen til overflaten ville ha drept, trolig gjennom oppvarming av oseanisk vann, en enorm mengde fisk, akkurat som kaptein Robson rapporterte.

Milevis av død fisk som fløt ut fra området, først rapportert av Robson, ble også kommentert av en rekke andre skips kapteiner og opptrådte i en rekke aviser som The New York Times.

Hvordan skal vi forholde oss til denne historien? Jo, vi kan søke eller kontakte de aktuelle avisene New York Times og Times Picayune om de fortsatt har disse gamle avisartiklene. Jeg tviler ikke på at når så mange båter har rappotert om de usedvanlige tingene som skjedde i atlanterhevet på denne tiden, at det er noe idet. Men la oss se på om det var noe spesiell seismisk aktivitet på den tiden. Først i 1889 ble det for første gang registreres et fjernt jordskjelv instrumentalt. Dette skjer i Potsdam, Tyskland hvor man registrerer et japansk jordskjelv. Så et eventuelt jordskjelv i 1882 har derfor aldri blitt målt. Men derimot vet vi at det skjedde en stor begivenhet året etterpå. Nemlig Krakatoa utbruddet i Indonesia.

I en Wiki-artikkel kan vi lese:

Krakatau er en vulkansk øy som ligger i Sundasundet mellom de indonesiske øyene Java og Sumatra. Krakatau er også navnet på vulkanen som dominerer store deler av øya. Vulkanen er kjent for å ha hatt en mengde større utbrudd gjennom historien, som har ført til noen av de mest katastrofale av sitt slag i moderne tid. Vulkanens mest kjente utbrudd fant sted mellom den 26. og 27. august 1883, et utbrudd som går for å være et av de kraftigste noensinne. Utbruddet nådde kategori 6 på VEI-skalaen, noe som tilsvarer 200 megatonn TNT. For å sammenligne var utbruddet 13 000 ganger kraftigere enn Little Boy-bomben som eksploderte over Hiroshima i 1945.

Utbruddet i 1883 førte til at 21 kubikkilometer med stein og aske ble sendt ut i atmosfæren, noe som genererte den høyeste lyden som noensinne har blitt rapportert. Eksplosjonen skal ha blitt hørt så langt unna som i Perth og på Mauritius, henholdsvis 3100 og 5000 km unna. I områdene i nærheten av vulkanen skal totalt 165 bebyggelser ha blitt totalutryddet, mens ytterligere 132 ble delvis skadet. 36 417 mennesker omkom som et resultat av utbruddet, i tillegg til mange tusen som ble hardt skadet.

Men hva kan vi lese om aktiviten før dette utbruddet:Den 20. mai 1883 var den vulkanske aktiviteten høy på Krakatau. Jordskjelv kunne føles fra tid til annen i områdene rundt vulkanen. Damp, røyk og aske veltet til stadighet ut fra vulkanen, og ofte var øya innhyllet i skyer av vulkansk materiale. Utover sommeren 1883 intensiverte aktiviteten seg, og folk kunne med jevne mellomrom høre høye smell etterfulgt av askesøyler som steg opp fra vulkanen.

Riktig nok er denne hendelsen ett år etter hendelsene i Atlanterhavet og at de skjedde på hver sin side av planeten. Men jeg føler likevel at det kan ha en sammenheng fordi sannsynligheten for at en vulken bryter ut kan komme fra plateforskyvninger i jordskorpa. La oss nå legge denne spekuleringen til side og uansett kan vi sjekke kordinatene til de to forskjellige båtene, og om de sannsynligvis kan ha vært i nærheten av noen undervannsvulkaner.

Vi vet at SS Desmond på kordinatene: 31 ° 25 'N, 28 ° 40' W så røyk i horisonten som de trodde var en dampbåt men som viste seg å være en vulkan. Først dagen etterpå kom de fram til dette punkt som de sannsynligvis hadde sett dagen før. Det er her jeg har oppdaget at de muligens har sett et undervannsfjell på idag bare 229 meter dybde, som kan ha reist seg i et kraftig utbrudd.

Litt vanskelig å se, men posisjonen til SS Desmond er ringen nederst. Ringen øverst er klippen på 229 meter under havnivå.





På Goggle Earth kan du selv finne posisjonene slik som jeg ha gjort. Det er virkelig spennende og se at disse avisartiklene ikke nødvendigvis trenger å være tatt ut av det blå. Og sist men ikke minst at det er funnet artefaker på disse klippene.

Bildet viser området hvor klippen på 299 meter under havet ligger. Posissjonen er 32. 03,02,02N og 28. 02,13,26 V.

Ifølge legenden skal Atlantis ha sunket på èn dag. Dette høres ganske rart ut og kan tolkes at det bare er en historie som har gått på folkemunne i tusenvis av år. Men når vi vet at de har skjedd i moderne tid at vulkanske klipper kan reise seg opp av havet, og i tilfeller som Krakatua eksplodere i løpet av en dag, så kke legenden så usannsynlig likevel.

En liten ting som du kan legge merke til er de nestenkvadratiske linjen som finnes utenfor disse posisjonene. De ligger på flere tusen meters dyp og er like mystisk som de er kvadratiske. De minner jo om en by men e altfor stor i skala til å være det.

Som du sikkert har skjønt, kjære leser, så blir dette spekulasjoner. Likevel synes jeg det er en ledetrå eller et hint, om du vil, til noe som burde vært udersøkt nærmere. Et forslag til en slik ekspedisjon kunee for eksempel vært utført av mannen som fant Titanic, Bob Ballard. Den lå jo på 4000 meters dyp så en klippe på 250 metersdyp burde ikke være rare greiene. Det finnes idag dykkere som dykker på slike dybder så en ekspedisjon til disse undervannsfjellene skulle være mulig.

Kjære leser, om du kjenner noen eller vet noe om det du akkurat har lest så vennligst legg igjen en kommentar. Kanskje vi kan utarbeide denne artikkelen mer troverdig om kanskje "pushe" noen undervannsarkeologer til å undersøke disse klippene...... Hvem vet? Men forestill deg at Atlantis en dag blir funnet. Hva da?

Jon Henning