Hva vil du si er menneskets sterkeste side?

Jeg vil at du skal forestille deg følgende scenario: En gruppe inteligente individer fra en fremmed sivilisasjon fra et fremmed solsystem, følger med på menneskets utvikling de senere århundrene. Hva tror du deres konklusjon om oss ville vært da de rapporterte tilbake til sine ledere på sin planet? Jeg ville sagt: "God til å drepe". For det er nemlig det vi er. Menneskets største fremskritt og oppfinnelser er blitt til med militære hensikter. Prøv om du kan komme på om motivasjonene til en oppfinnelse ikke har en eller annen hensikt enn å erobre eller overta andre menneskers eiendom. Det vil selvsagt være noen oppfinnelser som er gjort med hensikt til å tjene menneskets latskap. Og noen er rett og slett blitt til ved tilfeldigheter. Men hvis vi skal konsentrere oss om det forrige århundre hvor det foregikk to verdenskriger kan vi vel si at menneskeheten tok sine største kvantesprang.

Under 1. verdenskrig gjorde ubåten sitt inntog og ny teknologi og store fremskritt ble gjort med hennsikt i å eliminere fienden.

Likevel kan vi si at det var under 2. verdenskrig til begynte å bli grasalt. Først utviklet vi bomber tilsvarende 10 tonn TNT. I 1945 kom A-bomben på tilsvarende 15000 tonn TNT. I 1952 kom hydrogen fusjon bomben på tilsvarende 10 millioner tonn TNT. Senere har bomber på tilsvarende 57 millioner tonn TNT blitt utviklet. Som sagt, menneskets største utvikling innen fysikken har kommet av at vi er paranoide og livredde hverandre. Istedenfor å prate med hverandre har vi utviklet våpen som er bedre enn den andres for å kunne drepe dem. Disse våpnene er så kraftige at vi kan utslette oss selv.

Du sitter kanskje og tenker nå at det er bare maktsyke ledere i fortiden som elsker å drepe. Men tenk litt etter. Har du aldri blitt ordentlig forbanna på noen og sagt at de burde gå og henge seg? Da ønsker du automatisk en annens død. Eller har du noen gang forestilt deg at kjæresten din blir voldtatt og hvordan du ville reagert på det. Jeg er sikker på at du har forestilt deg at du ville drept den jævelen med kaldt blod. Jeg har iallefal det. Men hvor kommer denne idèen om å drepe egentlig fra?

Om du ikke kjenner deg igjen i forrige avsnitt så vil jeg at du forestiller deg følgende scenario: De utenomjordiske følger med på hva du gjør i stuen din. Der sitter du og skratter og ler samtididg som du jekker deg en øl mens du ser på at Rambo slakter andre mennesker på film. Han løper rundt og skyter og river ut invollene til infødte burmesere. Du fryder deg over at filmeffektene er blitt så bra nå at du faktisk synes at innvoldene til han fyren ser helt ekte ut. Jeg har satt mange ganger og sett på actionfilmer og tatt meg selv i å reagere med humor når mennekser blir drept. Og jo mer grasalt det er, jo morsommere er det. Har vi mennesker en mekanisme som gjør at dreping er gøy?

Da jeg avtjente min førstegangstjeneste hadde vi en soldat fra Fremmedlegionen som holdt foredrag for oss.Det jeg likte med denne fyren var ikke at han fortalte hvor kul han var som hadde drept mennesker og sloss over hele verden. Han berettet om hvordan vi mennesker reagerer på krig. Han kom også med følgende påstand som gjorde at de fleste i salen "fnøs" og ristet på hodet. Han mente nemlig at vi som norske ungdommer hadde oppført oss på samme måte som ungdommene på bildene han viste. Blant annet viste han et bilde av en 16 år gammel soldat i Columbia som samlet på ører og fingre av lik som lå rundt om. Hobbyen hans var å samle på kroppsdeler! Et annet bilde han viste var under en skuddveksling. Han ba oss legge merke til ansiktene til de kjæmpende soldatene. De gliste fra øre til øre og så ut til at de bare deltok i en paintball-krig. "Krig er gøy", sa fyren som holdt foredraget. "Det er slik vi er laget som mennesker", la han til.

Jeg synes jeg ser for meg de utenomjordiske som eventuelt ville kommet og besøkt oss. De hadde observert oss en stund og sagt: "Den der planeten der blir litt for brutal for meg, vi lar dem krige og et par århundre til, så får vi vel heller komme tilbake når de er blitt voksne".

Jon Henning