”Det finnes ingenting i fornuften som ikke først har vært i sansene”

Innledning:

Diskuter påstanden: ”Det finnes ingenting i fornuften som ikke først har vært i sansene”

Tema: Empirisme vs. Rasjonalisme. Rasjonalistene: Vår kunnskap har sitt grunnlag i vår fornuft. Empiristene: Vår kunnskap har sitt grunnlag i vår erfaring.

Altså, empiristene har konsentrert seg om vår sanseerfaring om tingene der ute i verden ved å bruke de medfødte sansene til å observere dem. De stiller seg også kritisk til sansene og om vi kan stole på dem. Dermed sier empiristene at vi ikke kan ha noe sikker viten om tingene rundt oss likevel, siden sansene våre er feilbarlige. Rasjonalistene på den andre siden er nødt til å finne en garantist for sin viten i form av Gud eller overmenneskelig fornuft. Ønsket om å få en sikker kunnskap og om hvordan verden egentlig er, har ført dem til at Gud eller overmenneskelig fornuft er det eneste svaret. . (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.380)

Problemstilling: Først må vi se på hva vi legger i ordet ”ingenting”. Jeg ønsker å legge ordet ”ingenting” til selve fødselen. Når vi fødes finnes det ingenting i hodet våres. Det eneste vi har når vi fødes er sansene. Ved å ha dette som utgangspunkt ønsker jeg å trekke frem argumenter for og imot av John Loche, David Hume vs. Rene Descartes og Immanuel Kant. Jeg vil så se på om hvorvidt argumentene er relevante og holdbare. Om de er relevans i forhold til tema og om de er holdbare i forhold til dagens menneskers oppfatning av tema.

Descartes hevder at det aldri har vært noe ”ingenting” der uten å ha sanset det. Ved hans ”metode” resonerer han seg frem til at det både finnes et tenkende jeg, og en ide om Gud allerede da vi ble født. Hume var en skarp kritiker av Descartes Gudsbevis. Gud eksisterer ikke fordi vi har ikke noen sanseerfaring av Gud påsto han. Det går ikke an å få noe kunnskap om noe man ikke kan sanse. John Locke mener at det bare er en ting mennesket kan erkjenne og det er ideer. Så spør han om hvor ideene kommer fra. Rasjonalistene tar feil når de sier at ideene kommer fra det medfødte fornuft. Vi blir ikke født med noe som helst, sier Locke, ikke engang ”jeget” som Descartes hevder. Man blir i stedet født med evnen til å danne ideer. Kant sier at det finnes en indre nødvendighet, som finnes i oss selv, som observerer tingene. Vi må altså observere verden som mennesker siden det er det eneste vi kan, og ikke prøve å finne noe som er uavhengig av mennesket, siden vi ikke kan si noe om dette.

Det blir uansett fryktelig vanskelig å si hvem som har rett og galt av filosofene. Det avhenger ganske mye av om en er religiøs eller ikke. Dette ville Kant kalt ”brillene” som vi observerer verden med. Om en ønsker å observere verden gjennom et religiøst syn så velger man argumentene til rasjonalistene. Ønsker man på den annen siden å observere verden gjennom et ateistisk syn så velger man empiristenes argument. Man får ikke en religiøs til å bevise Guds eksistens, ei heller en ateist til å ”tenke bort tanken” som altså er ifølge Kant er beviset på Gud.

Hoveddel:

Contra. Arg: Descartes mente at alle mennesker er fornuftige, og at fornuften i seg selv ikke kan ta feil. Grunnen til at noen mennesker virker mer fornuftige og intelligente enn andre er at de har lært å bruke fornuften på den riktige måten. Descartes brukte en metode for å komme fram til den rette måten å tenke på og hvordan man skulle bruke fornuften uten og bli forstyrret. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.323)

Descartes forlater boklige studier for ”å ikke søke andre vitenskaper enn den som allerede finnes i meg fra før”. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.324) Han reiser sammen med militære på felttog i Europa for å finne fram til sikker erkjennelse. Han var lei mange hundre år filosofitradisjoner av de beste tenkerne som ikke hadde kommet fram til noe. Derfor ville han begynne helt fra starten av med blanke ark. Descartes får innsyn i metoden for sikker viten i en drøm og trekker derfor konklusjonen at den ”ikke er noe man kan få fra en bestemt enkeltvitenskap, men må være noe som ligger i selve fornuftens vesen”. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.324)

Descartes bruker mye metodisk tvil for å komme fram til sannheter. Blant annet hevder han at sansene kan være løgnaktige. Som for eksempel vet vi at synet våres kan spille oss et puss ved at åren i vannet ser ut til å være bøyd. Når vi tar den opp av vannet ser vi selvfølgelig at den er helt rett. Likevel tviler Descartes på at vi kan stole på sansene. Tenk om sansene som nettopp har lurt oss lurer oss igjen. Om vi kontrollerer de feile sanseinntrykkene så gjør vi det nettopp med de sansene som har lurt oss. Han forsøker å finne fram til det som aldri kan betviles. Videre kan Descartes nesten virke en smule paranoid. Han betviler hele vår virkelighetsforståelse og spør seg selv om ikke alt bare er en drøm. Vi sanser jo ting når vi sover. Hvordan vet vi at vi egentlig er våken? Kan man ikke bare klype seg i armen da? Neida, her kan sansene også spille deg et puss på at du skal tro at du eksisterer. Til og med matematikken betviler Descartes, selv om man skulle tro at den er det eneste eksakte. To pluss to er jo fire som alle vet. Men her begir Descartes seg ut på spørsmål som forestiller seg at det kan være onde ånder som manipulerer deg til å tro at matematikken skal være slik den er. Så selv tankene om matematikk kan vi heller ikke stole på. Så alt som har med sansning å gjøre kan vi ikke stole på. Til slutt kommer Descartes frem til at det eneste han vet om som gjør at han vet han eksisterer er at han tenker. ”Jeg tenker, altså er jeg” (Cogito ergo sum), altså for å kunne tvile på noe i det hele tatt, må man altså eksistere. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.328-329)

Descartes brukte mye tid på å se innover og kom også fram til, som ved ”cogito-metoden”, at det måtte finnes et fullkomment vesen. Dette var altså forestillingen om Gud. Descartes begrunner dette med at det er umulig og komme til en forestilling om at det er noe fullkomment ved de ytre tingene. De ytre tingene vi sanser kan vi ikke stole på, og derfor kan ikke dette være fullkomment. Selve ideen om at det eksisterer noe fullkomment er bevis nok på at det må eksistere siden vi ikke har noen erfaring med at det finnes noe fullkomment utenfor oss. Descartes sier altså at Gudsforestillingen ligger hele tiden i vår bevissthet som en medfødt ide. . (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.331-332)

Relevans: Hvorvidt Descartes argumenter er relevant til problemstillingen er ganske innlysende. Han hevder at det aldri har vært noe ”ingenting” der uten å ha sanset det. Ved hans ”metode” resonerer han seg frem til at det både finnes et tenkende jeg, og en ide om Gud allerede da vi ble født.

Holdbarhet: Om dette er holdbart i dagens empiriske alder hvor alt skal bevises er vanskelig å si. Den nye populær kulturen ”New Age” vil nok ønske Descartes argumenter velkommen. Spesielt dette med å vende tankene og fokuset innover mot sitt indre menneske for å komme fram til sannheten om livet. Ikke minst ser jeg helt klare paralleller til Hollywood filmen Matrix hvor hele virkeligheten bare er en forestilling for sansene og at vi egentlig ligger i noen kasser med vann på en annen planet. Descartes ville helt sikkert elsket disse filmene. Så holdbarheten til Descartes er vel like diskutable i dag som på hans tid. Det kan også nevnes at Deascartes argumenter gjerne er mer populær de siste årene med tanke på Snåsamannen og hans ”mirakler” Dette ville kanskje Descartes påstå var de ytre bevisene på Guds eksistens. Men dette blir igjen lite relevant til oppgavens problemstilling.

Contra arg: Hvorvidt vi kan si at Immanuel Kants argumenter er contra blir vanskelig siden han på en måte endte opp midt imellom empiristene og rasjonalistene. Kant er mest kjent for å ha utført en ”Kopernikansk revolusjon” som består av å vende oppmerksomheten innover mot seg selv. Kun der kan vi finne garanti for at det vi erkjenner er sant. Hos Kant står jeget i sentrum for all filosofi. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.375)

Kants ”oppvåkning” skjedde da han leste Humes erkjennelses teori. Hvorfor? Kant var veldig begeistret for Newtons naturlover og lære og mente at ved hans metoder kunne mennesket oppnå enorm kunnskap om tingene som det aldri hadde gjort før. Men ifølge Hume er Newtons naturlover slett ikke sikre siden vi ikke kan stole på sansene våre. De virker fornuftige kun fordi vi forventer at årsakssammenhenger som har vært observert før vil gjenta seg. I realiteten er alle naturlover basert på sanseerfaringer og kan derfor ikke stoles på.

Likevel benekter Kant at man ikke kan stole på sansene. Han er enig med Hume at sansene kan lure oss og at vi ikke vet sikkert at naturlovene er sanne til en viss grad. Kant sier at naturlovene kan ha en nødvendighet i seg og at de er sikker så lenge denne ”sikkerheten” kommer fra noe annet enn sansene. Altså må sikkerheten komme fra mennesket selv. Han sier at det finnes en indre nødvendighet, som finnes i oss selv, som observerer tingene. Vi må altså observere verden som mennesker siden det er det eneste vi kan, og ikke prøve å finne noe som er uavhengig av mennesket, siden vi ikke kan si noe om dette. For Hume er ikke bevegelseslovene til Newton sikre nok og dette er Kant forsovet enig i. Kant understreker at selv om vi ikke kan være sikre på verden rundt oss kan vi likevel være sikre på verden inni oss, eller slik verden fortoner seg.

Kant snakker også om ”brillene” vi ser verden igjennom og mener at vi bør studere ”brillene” og ikke verden. På den måten kan vi finne frem til sikker kunnskap ved å erkjenne måten vi ser verden på. I motsetning til empiristene som hevder at sanse erfaring er det eneste sikre, og rasjonalisten som sier at for å finne nødvendig sikkerhet trenger vi noe overmeskelig som Gud, sier Kant dermed at eneste garantien for at noe er sant, bare ligger i mennesket selv. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.377-380)

Relevans: Kant nevner lite om dette ”ingenting” som er i fornuften, men derimot om mennesket i seg selv og jeget. Han er opptatt av sansene eller hvordan vi bruker sansene. For han er det viktig å studere hvordan vi bruker sansene og følgene av det.

Holdbarhet: Jeg føler at Kant er en mellommann mellom Rasjonalistene og Empiristene. Argumentene hans blir derfor litt vanskelig og identifisere til problemstillingen om at det ikke fantes noe i fornuften da vi ble født. Han vender seg mye mot jeget og på en måte sier at jeget våres er der da vi ble født. Med andre ord sier han at det var noe der i fornuften uten sansingen. Men så kommer han til dette med ”brillene” som er sansene våre og stiller seg dermed kritisk til det eventuelle medfødte.

Pro arg: John Locke sier: Vi kan tenke oss at vi ser et bord. Når vi ser dette bordet, er ikke bordet selv inne i vår bevissthet. Det vi har i vår bevissthet, er et slags mentalt bilde av bordet. Det er dette bildet Locke kaller ideer. Han mener at det bare er en ting mennesket kan erkjenne og det er ideer. Så spør han om hvor ideene kommer fra. Rasjonalistene tar feil når de sier at ideene kommer fra det medfødte fornuft. Vi blir ikke født med noe som helst, sier Locke, ikke engang ”jeget” som Descartes hevder. Man blir i stedet født med evnen til å danne ideer. Disse danner vi oss på grunnlag av sanseerfaring. Locke skiller mellom to typer erfaring: 1: Direkte sanseerfaring, det vil si at man observerer ting for eksempel et eple, direkte med sansene (synet, lukte). 2: Refleksjon, som vil si at man tenker over og bedømmer sin egen mentale aktivitet. Sanseerfaring er rettet utover men refleksjon er rettet innover. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.345)

Locke oppfatter sanseerfaringen som noe rent mekanisk. Våre sanser oppfatter noe fysisk som finnes i den ytre verden. Dette fysiske setter spor eller avtrykk i våre sanser. Dette mener Locke betyr at det er noe som gjør at det settes avtrykk. Det som lager dette avtrykket er de materielle tingene i verden rundt oss. Den ytre verden eksistens trenger vi ikke trekke i tvil sier Locke, selv om det bare er ideene vi har direkte tilgang til. Han tror fullt og fast at det finnes en ytre verden av materielle substanser som virker på våre sanser og produserer våre ideer. Likevel mener han at det i ethvert menneske finnes en indre, sjelelig eller mental substans eller en sjel. Selv om heller ikke den erfares direkte finner Locke det umulig å forkaste troen på en slik substans. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.347)

Locke beskriver også de primære og de sekundære egenskapene om tingene utenfor oss. Dette gjør han med ett godt eksempel: Hvis du skal beskrive hva som er viktig med en sitron vil du si at den er gul og smaker surt. Men ifølge Locke er den verken gul eller sur. Surhet og gulhet er bare inntrykk som er fremkalt i oss, de er bare noe sekundært. Egentlig er sitronen noe fysisk og matematisk beskrivbart, uten lukt, uten smak eller farge, altså primært. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.348)

Relevans: John Lockes argumenter for det sansbare er relevant til påstanden til en viss grad. Når det kommer til sjelen holder ikke argumentene hans siden han mener at det ikke går an å sanse sjelen. Dermed møter han seg litt i døren siden han ikke kan forklare hvordan han opplever sjelen.

Holdbarhet: Ifølge dagens vitenskap ville John Locke blitt trykket tett til brystet i og med at han taler for de empiriske metoder. Likevel blir filosofien hans i sin helhet selvmotsigende siden han ikke kan forklare sjelens eksistens med empiriske metoder.

Pro arg: David Hume stiller seg de samme spørsmålene som de andre rasjonalistene og empiristene, hvor kommer vår viten fra. Hume forsøker å si noe om noe om vår erkjennelses sikkerhet og samtidig om dens grenser. Han bruker den såkalte ”gaffelen med to tenner” som et bilde på vår viten. 1) Analytiske setninger, altså setninger som gir en analyse av et begrep (eks. 2+2=4). 2) Syntetiske setninger, altså setninger som sier noe nytt om setningens subjekt (eks. veien er lang). Som sagt sier bare den analytiske kunnskapen vår bare noe om begrepene vi allerede vet. Som for eksempel at 2+2=4 er kun sant hvis vi er enige om at 2 faktisk er to enheter. Videre beskriver Hume at den syntetiske kunnskapen bygger på sanseerfaringen, det vil si at det kan legge til ny informasjon om subjektet. Han mener dette er den eneste kunnskapen som beskriver verden rundt oss. David Hume er likevel ikke helt sikker siden sansene kan lure oss, men sier at det er det nærmeste vi kommer. Grunnsetningen til Hume blir derfor ”Det finnes ingen kunnskap om verden (syntetisk kunnskap) som ikke har sitt opphav i noe vi har sanset” og blir derfor også empirismens grunnsetning. (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.357-359)

Hume var en skarp kritiker av Descartes Gudsbevis. Gud eksisterer ikke fordi vi har ikke noen sanseerfaring av Gud påsto han. Det går ikke an å få noe kunnskap om noe man ikke kan sanse. Men ifølge samtidens empirister var det likevel noe som het Gud og anerkjente dets eksistens, bortsett fra Hume. Empiristenes forklaring var at man kunne ikke tilslutte seg Guds eksistens ved sanseerfaring. Gud var noe man kunne tro på, ikke vite. . (Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer”. s.343)

Relevans: Humes enkle argument om at kun det som er sansbare kan eksistere, er meget relevant til påstanden om at ”det finnes ingenting i fornuften som ikke først har vært i sansene”. Han er selve grunnleggeren av empiristenes læresetning om at ingenting har sitt opphav utenom det vi allerede har sanset.

Holdbarhet: Humes argumenter er absolutt holdbare i forhold til dagens akademiske miljøer. Ikke minst er han en forgjenger til dagens ateister og da mener jeg den gjennomsnittlige nordmann. Selv om mange går i kirken er dette mest for tradisjonenes skyld og ikke for deres tro, er mitt inntrykk. Fraser som ”jeg tror det ikke før jeg ser det” er blitt et utrykk som de fleste sier om du forteller dem noe kontroversielt. Det er min oppfatning ved samtaler med mennesker jeg omgås. Dermed virker det som at Humes argumenter er meget holdbare generelt sett i det norske samfunnet.

Avslutning:

Descartes hevder at det aldri har vært noe ”ingenting” der uten å ha sanset det. Hume sier at går ikke an å få noe kunnskap om noe man ikke kan sanse. John Locke mener at det bare er en ting mennesket kan erkjenne og det er ideer. Man blir i stedet født med evnen til å danne ideer. Kant sier at vi må altså observere verden som mennesker siden det er det eneste vi kan, og ikke prøve å finne noe som er uavhengig av mennesket, siden vi ikke kan si noe om dette.

Det blir uansett fryktelig vanskelig å si hvem som har rett og galt av filosofene. Det avhenger ganske mye av om en er religiøs eller ikke. Dette ville Kant kalt ”brillene” som vi observerer verden med. Om en ønsker å observere verden gjennom et religiøst syn så velger man argumentene til rasjonalistene. Ønsker man på den annen siden å observere verden gjennom et ateistisk syn så velger man empiristenes argument. Man får ikke en religiøs til å bevise Guds eksistens, ei heller en ateist til å ”tenke bort tanken” som altså er ifølge Kant er bevise på Gud.

Litteratuliste:

Tollefsen, Syse, Nicolaysen. ”Tenkere og ideer” Gyldendal Norsk Forlag AS 2002, ISBN 978-82-417-0966-1

Av Jon Henning Johnsen