Det er meg en sann fornøyelse å kunne reflektere over dette med tro. De fleste mennesker idag tenker at dette er knyttet opp mot religion og at det er kun religøse mennesker som tror. Jeg har jobbet som rørlegger tidligere og har mang en gang spurt mine kolleger om de tror koblingene mine er tette. "Tro er noe de gjør i kirken, her må vi vite". De har selvsagt rett i at man ikke skal tro nåt det kommer til visse ting som rørkoblinger da konsekvensene for en lekkasje kan bli fatale og enorme. Jeg synes likevel dette er en fin metafor for dette med tro. Er det egenlig ikke viktig for oss å vite om Gud finnes. Hvis han ikke finnes er jo konsekvensene rimelig fatale og enorme. En kristen person som går hele livet og tror på Gud men er ikke sikker så har han jo kastet vekk utallige timer på noe som ikke finnes. Altså så er det ganske viktig å ha sikker viten om det man tar seg fore i livet.
De kristne definerer tro som at det er en full visshet om noe som ikke sees. For meg blir dette en stort paradoks. Er det virkelig mulig å ha full visshet om noe du ikke ser? Filosofen David Humes sa at
”Det finnes ingen kunnskap om verden som ikke har sitt opphav i noe vi har sanset” Han mente at hvis man skulle tro på Gud måtte man ha sanset ham først. Det vil si sett, hørt, luktet eller tatt på. Jeg tenker da at at de religøse burde bytte ut ordene i sin definisjon av det å tro til "Å tro er å ha full visshet om det som ikke finnes". Min konklusjon er derfor at det de religøse egentlig gjør er at de håper at det finnes en Gud. Det kan vise seg at de fleste mennesker her på jorden en eller gang i livet opplever at det finnes noe der ute som er større og mer intelegent enn oss, slik at hvis vi roter oss bort i vanskeligheter så er det noen der som kan redde oss i siste liten. Jeg vil ikke kalle dette tro, men håp. Om mennesker mener at de tror på noe så vil jeg si det som våre kjære UFO entusiaster pleier å si: "I want to belive". De vil tro til tross for at de blir "uglesett" og blir gjort til latter. Likvel ønsker de å tro at det finnes sivilisajoner der ute som er langt mer avansert enn vår egen. Hvorfor dette? Jo, fordi i vår ateistiske tid så har folk sluttet å tro på Gud, engler og Jesus fordi dette er gått ut på dato. Det er mye mer sannsynlig at hvis det virkelig er noen der ute som kan gripe inn på vår snart oppbrukte klode og hjelpe oss så må det være en høyt utviklet intelegens som kan gjøre dette. Igjen vil jeg si at dette er å håpe.
Et annet perspektiv på dette som kanskje filosofen David Hume ville likt, og som han kanskje ville spurt om er: "Kan du sanse disse UFOene?" Noen mennesker mener at de kan det, og har sett dem flere ganger. De ville nok sagt til vår kjære filosof at de er helt klart sansbare med alle våre sanser. "Ja, da så" ville han sikkert svart da.
Jeg har aldri sanset/sett en UFO og ei heller Gud. Derfor blir det for meg, om jeg ønsker det, noe jeg må tro på, som igjen blir noe å håpe på.
Jon Henning
Detter er gode refleksjoner. Jeg tror også at religioner blir brukt opp, etter som vi stadig utvikler vår kunnskap og deler innformasjon. Resultatet blir at religionenes skrifter møter seg selv i døren og faller på sin egen urimelighet. religioner har komt og gått etterhvert som mennesket har utviklet forskjellige typer leve sett. Hvist man leser historie så ser mann at jakt og sanke samfunn trodde på en ånd i hver enkelt "skapning" og de høstet ikke mere enn det de trengte. Menst etter som jordbruket tok over var det mere gunstig å tro på f.eks bibelen som sier at mennesket står øverst og kan legge alt unnder seg, altså de kan bruke ubegrenset av jordens resurser. Slik har menneskets åndelige og praktiske hverdag gått hånd i hånd. Man kan altså bare ved å lese litt historie se at dags aktuelle religioner, dør ut og blir hetende mytologi etter som mennesket og samfunnet utvikler seg i takt med teknologi og levestil. LJ
SvarSlettMeget bra skrevet. Bare en kommentar til der du siterer bibelen, at "Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees", det er 1930 oversettelsen, i den nye står det: "Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.". Jeg mener det er mer riktig at man som kristen har en indre visshet, eller magefølelse på at det en tror på er rett, ikke noe man kan forklare men det er det som en kan få fred eller ro med å tro på, eller håpe på. Overbevisning er heller ikke det samme som bevis, så det er også en dårlig oversettelse. Bevis, er noe man bruker i en rettsak for å dokumentere fakta, ikke noe man bruke for å tro. Tro er et valg, man velger å tro det man håper på, fordi den indre vissheten overbeviser en om det. Husker en i klassen, eller en kollega som sa en gang; Jeg kan ikke tro noe jeg ikke ser. Ok, tror du at fotball laget ditt kommer til å vinne eller tape? Hva sier magefølelsen. Tror du at du får en god dag på jobb i dag? Jeg tror de aller fleste ville være overrasket over hvor mange valg man tar i løpet av en dag i tro eller på magefølelsen, noen mer enn andre. En annen ting er at de fleste mennesker tror på ting når de får forklart logikken bak det, eller når man ser det. Forestill deg å fortelle en mann for 200 år siden, at det er mulig å sende bilder og lyd usynlig gjennom luften? I dag vet vi at det går, fordi vi enten velger å tro på forklaringen bak tv apparatet, eller vi graver oss inn i logikken bak det og tror på det fordi man forstår det. Tenk på alle de ting vi i dag ikke kan se, eller forstå teknologien bak, men de er der likevel. En dag ler vi av hvor lite vi visste om gravitasjon, magnetisme, elektrisitet, atomer, og universets grunnleggende prinsipper. Vi tror vi vet det fordi en har logiske forklaringer på det, men det er mye igjen vi enda ikke forstår. Så da må en tro, selv om vitenskapen ikke kaller det å tro, så er det aller meste basert på at man tror på en teori fordi den ser ut til å stemme. De fleste kristne velger å tro på at det finnes en Gud, fordi det gir alt en større mening, ingenting er tilfeldig lenger, både det gode og det onde som skjer i verden. Verden er et ganske mørkt sted uten en mening bak det.
SvarSlettHalleluja!!
SvarSlettTro er vel mer å jumpe over på et isflak som seiler forbi. Man tar en avgjørelse, satser og så er det gjort. Man forholder seg til det valg man har gjort. Hvor man til slutt reker i land, vet man ikke, men det går rette veien.
SvarSlettBasis for troen må nødvendigvis være at man holder det for mulig at der finnes en høyere makt som ter seg lovmessig, er god, ikke bundet av tid og rom og som har evne til å kommunisere. Kort sagt fyller troen det spenn som er mellom hva en håper og hva en ser.
For hva ser en? Menneskeheten sliter med de samme skavankene i dag som de gjorde i antikken. Men religionene har forandret seg. Den gang var det viktig å holde seg inne med gudene, for de kunne være litt lunefulle. Det gjaldt å ofre til riktig gud når man hadde satt seg noe fore. Derfor hadde de også et helt spekter av guder. Man ville noe, man tjente gudene på grunn av sine egoistiske motiver. Jødenes forfedre ble rykket ut av denne forestillingen. De ble bedt om å elske gud. Frykte gud var ikke nok lenger. Dette banet vei for religion som levevei. Man trengte mellommenn, meglere som kunne stå i et nærmere forhold til gud og rette opp det misforhold som snart oppstod. Dette religiøse etablissement kom snart med bøker fulle av rigide bud og regler, som igjen førte til at avhengighetsforholdet økte og dermed også deres makt og innflytelse.
Den historiske Jesus rystet hele systemet. Han talte med myndighet. Hvor hadde han den fra? Ingen hadde noensinde talt slik. Det var helt uhørt. Det er her vi finner inspirasjon til å ta steget inn i den kristen trosfære. Det er ikke jomfrufødselen, brødunderet og vann til vin. Hvorvidt kan vi etterprøve om dette virkelig skjedde? Null interesse. Det vi vet, er at han ble "a pain in the ass" for de etablerte og sannsynligvis måtte bøte med livet for det. Det var ånden, skarpheten, kraften, eksempelet og livet som betydde noe for tilhengerne. "Hvor skal vi ellers gå? Du har jo det evige livs ord!"